Hei og hopp.
DETTE INNLEGGET INNEHOLDER MANGE SKRIVEFEIL.
Nei, jeg er ikke død, forsvunnet, usynelig eller uten internetforbindelse og tid, kun lat.
Jeg har tenkt på å oppdatere ofte, men jeg har liksom alltid funnet noe bedre å gjøre da jeg åpnet ”wordpress”. Jeg tror det er en ”mugglelock” på den, som får meg på andre tanker så jeg ikke skal oppdage at Dumbledore har sin egen videoblogg…
Uansett, så skal jeg oppdatere litt for den som måtte være interessert!
Jeg legger også ved førsteutkastet av den norske YFU-rapporten min! Den skal etterhvert skrives på engelsk og koreansk også, men det får vente litt…
(Det betyr mest sansynelig at jeg aldri får gjort den)
I morgen er det julaften, så jeg åpner med å på forskudd ønske alle en riktig God Jul!
Selv skal jeg ikke feire. Jeg har skole i morgen, men på den lyse siden får vi sphagetti til lunsj!
Og tusen takk til Bestemor, Gumor Cathrine og Mamma som har sendt julekort og godteri til meg. Det kommer godt med! Jeg er fortsatt i lykkerus og å ha skikkelig godteri å gnafse på!
Det er klart at det er litt rart å ikke være hjemme i julen, og jeg lengter vel hjem mer nå enn før, men jeg tror nok det skal gå bra.
Jeg skal hjem om knappe 20 dager, og da blir det vel feiring med venner og familie! Jeg gleder meg kjempemasse til å se dere alle igjen!
En liten advarsel, tho: Det er ikke sikkert dere alle får gaver med en gang, for meg må sende noe med pakker og de tar rundt 3 måneder, kanskje mer for å komme til Norge!
Jegser jeg ikke har oppdatert skikkelig på kjempelenge, så jeg skal fortelle dere litt om hva som har skjedd!
… Nå husker jeg det egentlig ikke selv, så jeg må sjekke i dagboka etterhvert som jeg skriver..
OKTOBER
Den foerste oktober er Chusok i Korea, som er en form for ”thanksgiving”, hva nå enn det er på norsk.. Det betydde også 5 dager uten skole for meg!
Chusok betyr tre ting: Kø, kø og atter kø! Alle sammen drar til hjembyen sin og besøker sine foreldre, og når 50 millioner reiser samtidig i forskjellige retninger på de samme veiene, betyr det at ting går heller sakte. Så en kjøretur som til vanlig tar 4 timer tar plutselig 10 timer, og det fikk jeg oppleve selv.
Det var bestemt at vi skulle ligge over en dag hos vertsmorens foreldre og en hos vertsfarens.
Den første var hos vertsmorens foreldre, og jeg kommer aldri til å glemme dem!
De var et lite, bokstavelig talt lite, par, der begge var så gamle at de ikke kunne gå skikkelig, og bestemora gikk med ryggen bøyd 90 grader til enhver tid. Det hadde seg også sånn at de hadde problemer med korttidsminnet, og de husket derfor aldri hvem jeg var.
Hver gang bestemora så meg, ville hun spørre noen hvem jeg var, de forklarte det, og mens de prøvde å finne ut hvordan de skulle forklare hvor jeg varfra, ba hun meg om å sette meg ned, eller bydde meg druer eller hva nå enn som sto framme. Det var utrolig søtt at hun viste sånn gjestfrihet mot meg selv om hun ikke hadde den ringeste anelse om hvem jeg var.
Jeg er ikke sikker på at jeg ville vært så vennlig om en vilt fremmed person hadde gått rundt i huset mitt.
Vertsfarens foreldre var mer oppegående, men like vennlige, og familien var større.
Jeg har litt lyst til å sammenligne koreanske bestemødre (på koreansk betyr dette ikke nødvendigvis bestemødre, men gamle damer generelt.) med høner. Ikke fordi de er skravlekjærringer, men fordi de tar deg under vingen uansett hvem du er.
Farmoren og farfaren bodde i nærheten av den knausen der forfedrene til denne familien er begravd, og som skikken er, dro vi dit for å vise dem respekt.
Når man begir seg ut, tar man med seg fine fat, sprit og det man trenger for å dele opp mat som frukt, samt tolmodighet. De legger ut maten på fatene og skvetter væsken rundt grav-haugen, så stiller man seg opp i en linje som går fra eldst til yngst og kneler mens man ber.
Dette gjorde vi på tre+fire graver eller noe.
Vertsfaren min har en yngre bror, som viser stor interesse i min kultur, noe som forsåvidt er koselig. Problemet er vel bare det at han baserer all sin kunnskap i at Korea er merket på kartet, resten av verden er et grått, mystisk område. Det er jo morsomt å snakke med ham, men etter en time med spørsmål som ”har dere et språk i Norge? Vi snakker koreansk!” ”Har dere fjell i Norge? Dette er et fjell!” ”Har dere kylling i Norge?” ”Har dere en religion i Norge?”
Jeg vet, jeg vet, det er harmløst, men han har spurt de samme spørsmålene omtrent hver gang jeg har møtt ham.
Jaja, jeg kommer nok til å savne det også.
Etter Chusok dro vi hjem igjen!
I følge dagboka mi møtte jeg mine første skandinavier den 4 oktober! Det var en blond familie på tre fra Sverige, som var her for å plukke opp et fjerde familiemedlem.
Det var godt å få snakket norsk igjen!
Den 5 oktober fikk vi hund!
En snusken, hvit liten nordkoreansk jakthund!
Jeg var den eneste som hadde tid til den, så jeg koste med den hele tiden, og det endte med at den følte seg trygg på meg og sovnet i armene mine så fort jeg plukket den opp. Desverre viset deg seg at familien reagerer på hund, så den ble gitt bort etter bare en uke.
Jeg kommer definitivt til å få meg hund når jeg slår meg ned for meg selv! Men nå er det kun Roxanne som gjelder for meg.
Rundt mdten av Oktober hadde jeg noen mindre problemer med verstfamilien, og ting var litt trasige en stund, men heldigvis ble alt ordnet i løpet av et par dager. Man kan nok ikke bo et helt år med en fremmed familie, eller sin egen for den saks skyld, å ikke krangle.
Vi hadde visst en tordenstorm i denne perioden også! Jeg husker det var godt å se litt natur i aksjon igjen. Korea er et herlig land, ikke missforstå meg, men jeg er tross alt oppvokst med skog, sjø og fjell på alle kanter, så det å bo i en storby kan bli slitsomt.
Alle natte-/morgenlydene som jeg er vant til, som vind som ruser i løv og trær, lyden av huset som rører litt på seg, snø som faller ned fra taket osv. Blir erstattet med lyden av fulle folk som roper til hverandre, biler, musikk, operaprofessoren i 8ende osm alltid synger når jeg er i dusjen og når jeg skal legge meg.
I slutten av oktober innså jeg at ”dette kommer aldri til å skje igjen”. Aldri mer kommer hverdagen min til å inneholde de personene jeg omgir meg med nå, aldri mer kommer jeg til å tenke på denne leiligheten som hjemme, aldri mer kommer jeg til å være her. This is it. Rett og slett.
Det var skremmende, og jeg ble innstilt på å gjøre det meste ut av den tiden jeg hadde igjen, noe jeg fremdeles prøver å gjøre. Derfor har jeg egentlig ingenting i mot at jeg har skole fram til den 31, for jeg får tilbragt mer tid med vennene mine der, og i klasserommet på den måten. Jeg vil mye heller sitte å late som om jeg skjønner hva mattelæreren snakker om enn å sitte i leiligheta dag ut og dag inn mens jeg venter på at tiden skal gå.
Hverdagen min i Norge, er en fjern ting for meg. Jeg kan ikke se for meg for alt i verden at jeg faktisk skal snakke norsk snart. At jeg skal kunne gå inn på en cafe å bestille noe på norsk, og at den personen jeg snakker til forstår hva jeg sier. Det at folk i det heletatt forstår norsk, slår meg aven eller anne grunn som rart. Dette året har norsk liksom vært mitt språk. Om jeg skrev noe på norsk, kunne jeg være sikker på at ingen forsto det.
I slutten av Oktober kjedet jeg meg og fant ut at tallet 7 forfølger meg, og at jeg finner det igjen i summer av bursdagen min, telefonnummere, adresser, navn, ting osm har skjedd og flytider.
Selbfølgelig ser man somregel det man vil se, men det er fortsatt morsomt å regne seg til sju når man ikke har noe å gjøre.
NOVEMBER!
November var merkelig. Det var måneden før Desember, måneden før jeg skulle hjem. Jeg planla hver eneste dag å sende pakker hjem, men det ble ikke gjort før jeg var over halvveis ut i desember… Jeg er i det minste lik meg selv!
I November innså jeg også at jeg måtte skynde meg, skulle jeg bli ferdig med alle skolebøkene mine før jeg dro til Norge. Det er jeg enda ikke, men jeg er da i gang!
Jeg fulgte planen min og gjorde ferdig alle oppgavene i historieboka på 1 uke, men var heller lat etter det. .. Jeg tror jeg må begynne å jobbe med lateheten min, den kan nok skape problemer for meg i fremtiden om jeg ikke får den under kontroll..
I begynnelsen av November banket også bestefar vinter på Gimpos dører, og han slapp inn. Dermed fikk jeg oppleve hvor ”morsomt” det er å gå med skjørt i minusgrader og kuling…
Jeg tok til vettet og kjøpte meg strømpebukser etterhvert, men i den perioden jeg ikke hadde det var jeg sikker på at leggene mine rett og slett skulle falle av.
Jeg fikk også se at koreanere har problemer med å skjønne konseptet med dører og vinduer.
Jada, de er gode å ha når man skal lufte, men man trenger ikke lufte 24/7! Jeg sverger, det er kaldere inne på skolen enn det er ute!
Det er også tydelig at en del unge koreanske kvinner ikke skjønner konseptet med klær heller.. Du vandrer ikke rundt, time etter time i mimiskjørt, joggesko og topp med en tynn cardigan over når det er vinter og snø!
Det gjør vondt bare å se på dem!
Jeg har kommet til den konklusjonen, at de kan mye rart her, men det å holde seg varm er ikke en av dem! Greit nok at de tradisjonelle gulvene var oppvarmet, men de er ikke det nålengre, så det er nok på tide å forbedre vinduer og isolering.
I begynnelsen av november tenkte jeg mye på det å skulle dra hjem. Da jeg reiste hit var jeg livredd for at vennene jeg har der hjemme i Norge skulle glemme meg, og at jeg skulle bli ”etterlatt”. Jeg var redd for at jeg skulle forandre meg i en retning og de jeg kjenner i en annen.
Det skjedde nok sikkert med noen, men jeg tror ikke jeg kommer til å ha noe problem alike vel. Jeg har nok forandret meg, men ikke så mye at jeg ikke passer med vennene mine lengre.
Jeg liker fortsatt cornflakes med bacon og jeg har elendig humor og sarkastiske kommentarer til alt.
I midten a november møtte jeg en ny venn! Ye-Sul, et språkgeni med en forkjærlighet for Lady Gaga i norebang (karaoke). For ett år siden bestemte hun seg for å begynne å studere engelsk, og nå er hun flytende! Hun er også god på japans og tysk, jobber med kinesisk såvidt jeg vet og er Koreansk og snakker dermed det språket også.
I slutten av nobember var jeg syk, og tilbragte mye tid hjemme.
Så kommer – DESEMBER!
Jeg vet ikke hva jeg kan si om desember.. Jeg har ikke gjort veldig mye interessant. Kontakten med venner i Norge har vært større enn den ellers har vært dette året. Jeg har bodd en uke hos kontaktlæreren min, sagt hadet til Lea, som reiste hjem til Tyskland – jeg savner henne allerede, og sett på at Lauri har brukt en drithaug av penger på Magis the Gathering kort…
Og da er vi tilbake der vi startet!
I morgen er det julaften, og de siste to dagene har Lauri og jeg sett på hverandre, sukket og sagt ” det er jul snart”…
Så julen kommer og går nok, så følger et par dager, nyttårsaften, nyttårsfest her, et ar dager til, også er jeg hjemme!
Jeg vet ikke om dette teller som et oppsummeringsinnlegg, men jeg skal prøve å legge ut at til senere. Det er mange ting jeg har lyst til å si, men jeg glemmer dem når jeg setter meg ned for å skrive..
Uansett, her har dere et langt, langt innlegg dere kan lese på, så legg igjen kommentarer til meg!
Jeg skal legge ut bilder når jeg kan.
Dette er ikke den ferdige versjonen, det er egentlig et påbegynnt og aldri ferdigskrevet blogginlegg:
Det er mange ting man kan si om utveksling, men det som står igjen hos meg aller klarest, og som er det ordet jeg har brukt mest for meg selv, er vel ”hardt”.
Av og til har den ideen om å som tenåring skulle tilbrine ett år i et fremmed land, i en fremmed familie med så og si null erfaring virket ganske så håpløs, og til tider dum. Men når alt kommer til alt, får man så utrolig mye ut av det, og det gjør definitivt opp for alle de vannskelige tidene man må igjennom for å komme til slutten.
Sør-Korea er jo et heller uvanelig utvekslingsland, med meg som andre person og første jente til å velge det med YFU-Norge, denne lille odden som heller ut i havet mellom Kina og Japan, har det med å bli glemtda folk flest fokuserer på akkurat de to landene – noe som er synd, da dette året virkelig har vist meg hvor mye Korea har å by på for den som er villig til å lete.
I begynnelsen var Korea håpløst merkelig for meg, for ikke bare er dette landet og Norge geografisk fjernt fra hverandre, det samme og mer går også for kulturen, språket, normene i folket, definitivt skolesystemet, barneoppdragelse, tradisjoner og tro.
Dette har til tider vært vannskelig å tilpasse seg til, og jeg må vel ærlig si at jeg mer eller mindre ga opp på språket en periode, noe som definitivt ga meg flere problemer enn fordeler.
Som utvekslingselev i Sør-Korea, er det mange ting du må venne deg til. En av de tingene jeg syntes var mest snodig, og som jeg aldri hadde sett for meg om det ikke var for at jeg faktisk så det med mine egne øyne, er vel reaksjonene du som utlening kan få fra folk.
Aldri før har folk ropt ut i sjokk når de ser meg, eller gått på ting, fordi jeg ikke har samme hårfarge som vedkommende.
Jeg trodde jeg kom til å møte flere med negative reaksjoner mot meg, men det har det vært veldig lite av.
Sør-Korea, er et land konstant jobber hardt.
De har fått landet sitt ødelagt og tråkket på flere ganger, men de reiser seg alltid opp igjen, og nå er Sør-Korea på vei mot a bli et internasjonalt land, hvor befolkningen er skremmende smarte.
Det er en annen ting som er veldig annerledes! Skolesystemet.
Sør-Korea er et konfusitistisk land, og dermed legges det aller mest vekt på utdanning, og det tar de seriøst. En gjennomsnittelig videregåendeelev tilbringer 13 timer på skolebenken hver dag, og etter de 13 timene, følger gjerne ekstra skole timer eller egenstudering, og selv om du som utvekslingselev kan gå etter de obligatoriske 7 første timene er omme, så sier det seg selv at dette ikke er landet å dra til dersom du er skolelei, og ønsker å henge med venner hver dag,
Korea byr på mye, men fritid med venner fra skolen er ikke en av de tingene.
En utvekslingselev som reiser til Sør-Korea må være i stand til å kunne være for seg selv og aktivisere seg selv. Jeg sier ikke at man aldri er med venner, for det er løgn. Man er med dem på skolen og når i helgene eller på fridager som dukker opp i ny og ne.
Og vennene du får i Korea er helt spesielle venner.
Siden de bruker så mye tid på skolebenken gjennom oppveksten, får de ikke en like omfattende sosialiseringsprosess som det vi fra den vestlige verden ofte har, og derfor har de en tendens til å være hva vi vil definere som ”barnsligse”. Dette reagerte jeg litt på i begynnelsen, men det tok ikke lang tid før jeg virkelig koste meg med dem. En av de tingene jeg har fått igjen fra Korea, er evnen til å finne glede i så og si alt, og en ny bevissthet som forteller meg at jeg er fortsatt et barn, og at derfor har jeg min fulle rett til å være barnslig når jeg vil.
På tross av lange dager og skoleuniformer som er for tykke på sommeren og for tynne på vinteren, så har skolen vært min absolutte favorittdel av dette året, og jeg kommer til å savne det og spesielt klassen min.
Siden de ser hverandre 13 timer om dagen, deler alle helt spesielle bånd, og det å være en del av en sånn gjeng er helt fantastisk!
Det at folk på din alder er mindre modne enn deg, gjør at de voksne du omgir deg med automatisk plasserer deg i den samme båsen, og dermed kan du lett bli behandlet på en måte du for lengst trodde du var ferdig med.
Men alt dette er kulturforskjeller det bare er å finne seg i. Det kan være irriterende til å begynne med, men jeg har innsett at det også er en del av sjarmen med Korea.
Språket er jo en annen faktor. Det sier seg selv at norsk og koreansk ikke er nært beslektede språk, og at det å skulle leve etter dette helt fremmed språket byr på utfordringer. Selv er jeg landt fra flytende, noe som skylder min egen lathet mer enn noe, men jeg ser at de som virkelig har jobber hardt heller ikke er i nærheten av å mestre språket.
Så, kort sagt, dette er en utfordring, og all ære til den som tar den!
For meg så er dette det mest fantastiske året i mitt liv. Ikke i den forstand at jeg konstant var i lykkerus og aldri var trist, men mer fordi jeg har lært så utrolig mye.
Det tok meg tid å virkelig åpne øynene mine for Korea, men da jeg gjorde det ble jeg hodestups forelsket i alt jeg så rundt meg, og jeg kan virkelig ikke tenke meg å aldri komme tilbake.
Jeg er utrolig takknemmelig ovenfor vertsfamilien min som har støttet meg dette året. Det å bo i en Koreansk familie kan by på mange problemer, og det er ikke alltid vi har vært likte blide på hverandre, men vi står her sammen til slutt, og jeg kaller dem ”Uri Kajok” (vår familie) og de kaller meg ”Uri Rin” (vår Linn).
Jeg er også takknemmelig ovenfor skolen. De har tatt godt imot meg, og passet på at jeg har alt jeg måtte ønske. Spesielt er jeg takknemmelig ovenfor kontaktlæreren min, som har vært der for meg hver eneste dag!
Ære fortjener også YFU-Korea, som har vært utrolig tolmodige med meg. Jeg har vært den som lærte Koreansk saktest, men de har hele tiden oppmuntret meg til å gjøre mitt beste.
